Betinget giverglede

På TV ruller reklamer med hjemløse, foreldreløse, sultne barn fra andre verdensdeler. Hensikten er å få oss såpass engasjert i sofakroken at vi melder oss som givere til en eller annen hjelpeorganisasjon med en forpliktelse på et par hundre kroner i måneden.

Til gjengjeld får vi ikke bare litt bedre samvittighet, men også et helt personlig lite negerbarn som er takknemmlige ovenfor akkurat oss. Et barn som skriver brev til oss med tegninger og bilder, som takk for almissen fra det høye nord. Et fint virkemiddel for å få oss til å føle at pengene vi gir fra oss virkelig kommer fram til noen som trenger dette mer enn alle andre. Sikkert kjempefint for dette lille negerbarnet også, å ha en rik familie på andre siden av kloden som sender bilder av seg selv. En familie en har ansvar for å rapportere til og smile på bildene til, som takk for bistanden lokalsamfunnet får og for å motivere dem til å fortsatt gi.



I mange av disse fadderskapsordningene, går pengene til fellestiltak i lokalsamfunnet, ikke direkte til et bestemt barn eller en familie. I mine øyne er dette en mye mer fornuftig måte å bruke og fordele midlene på enn å skjevfordele til noen utvalgte i et fattig lokalsamfunn. Men hvorfor da dette behovet for å skape disse personlige, konstruerte fadderrelasjonene?

Er dette ren kynisk markedsføring fra hjelpeorganisasjonene? Sannsynligvis. Vellykket og med de beste hensikter, kan man også si. Deres misjon er å skaffe mest mulig penger til sine prosjekter, og de er åpne nok, dog iblant med liten skrift, om hva som er realiteten i disse ordningene.

Det som plager meg mer er at vi rike, fete nordmenn trenger et personlig lite negerbarn som sender nettopp oss et takkebrev iblant for at vi skal finne det verdt å avse de 300 kronene i måneden. Er det mer god samvittighet per krone enn ved å gi generell støtte til organisasjoner som driver samme type arbeid som er utslagsgivende? Sannsynligvis. Bygger det ned terskelen for at folk skal gi? Sannsynligvis. Er det vellykket konseptbygging og markedsføring? Definitivt.

I sum gir dette meget mulig mer penger i den totale giverkassa, noe som er bra. Det som gir meg en småkvalm bismak, er at så mange av oss trenger denne personlige takknemligheten for å gidde å bry oss.

Fint vær å være inne i

Oslo drukner i snø for tida, og mens noen ser sitt snitt til å spenne på seg ski, snowboard og andre unaturligheter, tilbragte jeg gårsdagen innendørs, kun avbrutt av små strekk på brøytede fortau fra sted til sted.

Oppskrift på en perfekt innesnødd lørdag:

1. Sove lenge
2. Lage kaffe, hente avis og ta begge deler med i senga. Få selskap av katten som heller ikke vil ut
   
3. Hyggelig avtale med god prat på byens beste bakeri. Gå derfra med velduftende olivenbrød og kanelsnurrer under armen
4. Finne nydelige lyserosa tulipaner og bestemme seg for at 40 slik hadde vært fine på stuebordet
5. Gå forbi Pascal, stikke nesa mot vinduet og finne ut at dette er ikke dagen å gå forbi. Gå inn i stedet. Spise kake av 70% sjokolade med kandiserte valnøtter og bringebær til. Bestemme seg for at for mye av det gode er deilig, og drikke varm sjokolade til sammen med isvann av høye vinglass
6. Besøke favorittgalleriet og oppdage at de har fått inn et par store og veldig fine bilder av en kunstner jeg har ønsket meg lenge. Drømme seg bort og mobilisere en uant viljestyrke når galleridamen tilbyr yndlingsbildet på hjemlån.
   
7. Går hjem uten bilde, men med favnen full av tulipaner og nybakt brød, magen full av sjokolade og hodet fylt med brudd av god prat og masse fine inntrykk

Det skal ikke bli like lenge til neste lørdag av denne typen. Det lover jeg meg.

Bildeoppfordring

Jeg har fått den samme utfordringen som så mange andre; vise bilde nr 6 i mappe nr 6. Her er det: Pappa og meg 17. mai 1973. Store pappa. Lille meg :)

Scener fra damegarderoben

Søndagsscener fra en svømmehall nær deg:

Etter halvannen time i bassenget er vesla sånn passe overstimulert, trøtt, grinete og har turboen på høygir. Jeg prøver å tørke henne. Hun løper vekk. Sklir på vått gulv, slår seg og griner. Blikk fra folkene rundt.

Grinende unge på fanget. Tørker snørr, tårer og litt badevann. Får bleia halvveis på febrilsk sprellende unge som hyler og til slutt kommer seg løs.

Befridd unge er overlykkelig og løper et par æresrunder med naboens deodorant før hun gjemmer seg for mammaen bak noen store nakne damer. Naken, stadig mindre munter mamma løper etter, beklager til de nakne damene og river vesla løs fra damenes dissende lår.

Går tilbake til de dissende damene og henter naboens deodorant med sprellende unge under armen. Fremdeles naken selv. Ungens bleie som var halvveis på, ligger nå våt i dusjen. Hentes og kastes.

Ny bleie trylles fram fra den utømmelige mammabaggen. Festes på sprellende unge sammen med body. Bak fram. Tenker at ungen nå er varm nok til at en kan vie seg selv litt oppmerksomhet.

Er luksusdame som tørker seg selv samtidig som en unnskylder seg forsiktig til naboen. Leter etter eget undertøy blant badeleker, bleier, våtservietter, klær og naboens deodorant. I sideblikket oppdager jeg at vesla er på vei full fart ut av garderoben.

Løper etter og akkurat idet jeg er på vei ut i døråpningen ut til billettsalget, kommer jeg på at jeg er naken. Jeg er ikke presentabel naken. Stiller meg bak veggen, med hodet ut i døra og roper til den nærmeste damen jeg ser om hun kan fange vesla og retunere henne til meg.

Leende dame fanger vesla, som er strålende fornøyd med all oppmerksomheten. Barnet overbringes til sin mor som står kliss naken halvveis i døråpningen til billettsalget. Resten av de billetterende deler damens sans for humor.

Barnets far dukker opp i døra ut fra herregarderoben, får halvnakent barn overlevert fra helnaken, svett, fresende mor som med påtatt verdighet subber tilbake inn i garderoben for litt kvalitetstid med seg selv.

Hvis hun bare finner undertøyet sitt.

Stå sammen

foto:vg.no

På vei fra jobb i dag var det fullt av politi med hjelmer, skjold og gassmasker utenfor. Tåregassen var klar og hundene var allerede ute. Pro Israel-demonstrantene hadde ikke begynt sitt show da, men det var store mengder motdemonstranter på plass. Da jeg kom forbi en time etterpå, lå tåregassen i lufta og jeg gikk en annen vei.

I utgangspunktet hadde jeg ikke bestemt meg for om jeg skulle i fakkeltoget, men etter å bli møtte av synet over her, var det ikke vanskelig å bestemme seg

Stor var kontrasten til dette - et par hundre meter unna et par timer etterpå:

foto: dagbladet.no

Det opereres med tall mellom 15 og 40.000 i fakkeltoget. Mektig var det uansett. Å oppleve denne mengden dørgende stille mens det ble lest opp epost fra en far med 6 barn på Gaza, hvor han beskriver familiens og barnas hverdag under bombingen. Hvordan 12-åringen er blitt skremmende presis i sine anslag på hvor mange hundre meter unna hjemmet bombene smeller, og hvordan 6-åringen spør når bomben kommer til å treffe dere hus. Ikke om, men når. For de har ikke noe sted å flykte.

Etter apellene var det et halvt minutts stillhet for å minnes ofrene, og det spilte ingen rolle om vi var 15 eller 40.000 samlet. Du kunne uansett høre ei knappenål falle på den kalde brosteinen.

På Christiania torg hadde et kor stilt seg opp på Hanske-fontenen slik at de stod midt i fakkeltoget når det passerte. Der stod de og sang Kringsatt av fiender - rolig, kraftig, om og om igjen mens et hav av mennesker med fakler rolig delte seg, gikk rundt og forbi dem.

Høy ståpelsfaktor. Kjempehøy. Jeg ble stående e stund og høre på koret mens tårene trillet.

Noe av det som gjorde hele opplevelsen så mektig, var at i fakkeltoget var det både Palestina-venner og Israel-venner. Alle var imidlertid mot krigføringen som bedrives der nå. Det var en fin kontrast til hendelsene noen timer tidligere å oppleve av folk klarte å stå sammen, en stakket stund.

Akademias lausunger

Rundt 40% av de vitenskapelig ansatte i Norge er midlertidig tilsatt. Gjennomsnittssalderen før en norsk forsker får seg fast stilling er langt opp i 40-årene, noe som for svært mange innebærer minst et tiår med ymse mer eller mindre lovlige midlertidige tilsettinger, prosjektarbeider, løsarbeid med og uten kontrakt, lappeteppefinansiering fra to-tre-fire forskjellige kilder for å ha inntekt kanskje et halvt år framover før en igjen må ut med lua i hånda og tigge om penger for å få lov til å jobbe. At en først får fast jobb og den tryggheten dette gir når en er over reproduktiv alder, er heller ikke direkte gunstig.

I løpet av de neste ti årene, kan 40% av norske forskere gå av med pensjon. Regnestykket burde dermed på papiret kunne gå opp - la de 40 prosentene midlertidige erstatte de som går av med pensjon. Men slik fungerer det ikke. Ikke engang i nærheten. For å spare penger lar institusjonene gjerne være å ansette nye når noen går av med pensjon. De har jo uansett nok av midlertidige som gjerne tar i et tak og som det er mye mer behagelige å forholde seg til. Uforpliktende.

Forskjellen er stor innen de forskjellige fagområdene. Mens de fleste humanister kjenner seg igjen i situasjonsbeskrivelsen over, sliter realfagene med å rekruttere folk. På Høgskolen i Bergen har det stått ledig stillinger på ingeniørutdanningen i flere år. De får ikke kvalifiserte søkere. For hvem gidder vel å jobbe under arbeidsforholdene i akademia når en kan få mye bedre betalte jobber i nærinsglivet? Det er bra med høy kompetanse i næringslivet, men den må ikke utarme de som faktisk utdanner disse kompetente medarbeiderne.

Regjeringen lovet lenge å legge fram en egen rekrutteringsmelding. Den skulle si noe om hvordan Norge skulle løse rekrutteringsutfordringene innen forskningen. Hvordan legge til rette for en ny verdiskaping uavhengig av oljen, hvordan bygge Norge som kunnskapsnasjon, hvordan erstatte de som går av og gjøre det mulig for dem som kommer etter å ta del i denne angivelig ønskede verdiskapingen.

Etter flere utsettelser, begravde regjeringen den angivelig ferdigskrevne rekrutteringsmeldingen i en skuff med forklaringer som var så flaue og ulne at jeg snaut nok husker hvilken unnskyldning de brukte.

Nå er de akademiske lausungene lei. Så lei at de tar skjeen i egen hånd og skriver meldingen selv. De gjør den jobben regjeringen ikke selv klarte. Støtt opp under lausungenes opprop og kom med innspill til meldingen deres her.

Vicky Cristina Barcelona

Vicky Cristina Barcelona er Woody Allens siste film med norsk premiere denne helga. Den handler om to svært forskjellige amerikanske venninner som tilbringer sommeren i Barcelona og deres møte med en spansk kunstmaler og etter hvert hans ekskone.

Filmen er umiskjennelig Allensk med nydelig timing, underfundig humor og tette dialoger uten at den tipper over i det masete nevrotiske. At han selv ikke spiller i filmen er et pluss i så måte. Han er en fantastisk regissør, men har i utgangspunktet én karakter på sitt repertoar som skuespiller, og det er en rolle som fort blir for dominerende i forhold til det han ellers er så fantastisk flink til å få fram som regissør.

Dette er hans tredje film med Scarlett Johanson, og det sies at hun er hans nye muse. Hun kler virkelig Allens lidenskap og uttrykk, og jeg håper at vi får se henne i flere av hans filmer framover. Denne filmens store stjerne er imidlertid uten tvil Penelope Cruz. Hun spiller på fullt register fra villt temperament til varme og sensualitet på en måte jeg aldri har sett fra hennes side. Så er hun altså ikke bare hår- og klesmodell.

Javier Bardem, som spiller kunstmaleren, er et nytt og på alle måter hyggelig bekjentskap, men dette er uten tvil de kvinnelige rolleinnehaverenes film.

Om en liker Woody Allen, er denne filmen et must. Om en ikke liker han, er dette en film en likevel bør vurdere å gi en sjanse.

Hvor har jeg vært? del 2

Jeg har vært ute og reist igjen, og denne gangen er stikkordene kaldt, vakkert og bevæpnet.

Hvor har jeg vært?

Hvor har jeg vært?

Det er alltid morsomt å se på mer eller mindre kjente ting fra nye vinkler.

Noen som vet hvor jeg har vært?


Edit - stikkord: Europa, byråkrati, badeball


Svar: Hovedkvarteret til Council of the European Union i Brussel

Sparekniven

Prinsesse Vil Ikke har listet tiltakene i sitt prosjekt Spare. Jeg svinger også sparekniven for tida, så her er min liste:

1. Jeg har gitt meg selv besøksforbud på Kaffebrenneriet. Vel, med åpning en sjelden gang iblant, men ikke daglig. At kaffebrenneristene etterlyser meg, sier vel sitt

2. Ukesmenyer. Ikke bare sparer jeg penger, men jeg slipper også å finne ut hva vi skal ha til middag hver eneste dag. Fokus framover er på hva som er sunt, ikke hva en oversulten kropp med lavt blodsukker fyser på i butikken. Vinn vinn!

3. Null godteri til meg.

4. Ingen vindusshopping på nett. Det er litt for lett å gå gjennom vinduet.

5. Vin hjemme, ikke ute.