tirsdag 10. februar 2009

Betinget giverglede

På TV ruller reklamer med hjemløse, foreldreløse, sultne barn fra andre verdensdeler. Hensikten er å få oss såpass engasjert i sofakroken at vi melder oss som givere til en eller annen hjelpeorganisasjon med en forpliktelse på et par hundre kroner i måneden.

Til gjengjeld får vi ikke bare litt bedre samvittighet, men også et helt personlig lite negerbarn som er takknemmlige ovenfor akkurat oss. Et barn som skriver brev til oss med tegninger og bilder, som takk for almissen fra det høye nord. Et fint virkemiddel for å få oss til å føle at pengene vi gir fra oss virkelig kommer fram til noen som trenger dette mer enn alle andre. Sikkert kjempefint for dette lille negerbarnet også, å ha en rik familie på andre siden av kloden som sender bilder av seg selv. En familie en har ansvar for å rapportere til og smile på bildene til, som takk for bistanden lokalsamfunnet får og for å motivere dem til å fortsatt gi.



I mange av disse fadderskapsordningene, går pengene til fellestiltak i lokalsamfunnet, ikke direkte til et bestemt barn eller en familie. I mine øyne er dette en mye mer fornuftig måte å bruke og fordele midlene på enn å skjevfordele til noen utvalgte i et fattig lokalsamfunn. Men hvorfor da dette behovet for å skape disse personlige, konstruerte fadderrelasjonene?

Er dette ren kynisk markedsføring fra hjelpeorganisasjonene? Sannsynligvis. Vellykket og med de beste hensikter, kan man også si. Deres misjon er å skaffe mest mulig penger til sine prosjekter, og de er åpne nok, dog iblant med liten skrift, om hva som er realiteten i disse ordningene.

Det som plager meg mer er at vi rike, fete nordmenn trenger et personlig lite negerbarn som sender nettopp oss et takkebrev iblant for at vi skal finne det verdt å avse de 300 kronene i måneden. Er det mer god samvittighet per krone enn ved å gi generell støtte til organisasjoner som driver samme type arbeid som er utslagsgivende? Sannsynligvis. Bygger det ned terskelen for at folk skal gi? Sannsynligvis. Er det vellykket konseptbygging og markedsføring? Definitivt.

I sum gir dette meget mulig mer penger i den totale giverkassa, noe som er bra. Det som gir meg en småkvalm bismak, er at så mange av oss trenger denne personlige takknemligheten for å gidde å bry oss.

4 kommentarer:

Torilpia sa...

Dette må jeg tenke litt mer på .. jeg skrev et par innlegg på puslespillbloggen min nylig, hvor jeg drøftet det å være et godt menneske .. og dette er vel litt i samme gate.
Men jeg må ærlig talt innrømme at jeg trodde pengene gikk til det bestemte barnet i slike tilfeller.
Jeg har personlig kviet meg litt for å gi penger til forskjellige organisasjoner. Dette fordi jeg føler at de små kronene jeg gir - får jeg tilbake i form av blader og reklame .. noe som gjør at jeg føler at pengene er bortkastet. Jeg gir gjerne når jeg kan det - men jeg vil helst slippe å få "reklame" (eller skrapelodd) fra dem hele tiden. Dette har medført mindre støtte fra min side og virker derfor mot sin hensikt ..
Men det er vel slik - at man gjerne vil se at pengene man gir - kommer frem til det/den som pengene er ment å være til. Tror nok organisasjonene hadde tjent på større åpenhet rundt dette.

Ha en fin torsdag!! Klem!

Link sa...

I en del organisasjoner, bla unicef, gir man generelt, ikke til et bestemt barn. Det gjorde at jeg bestemte meg for dem. Her går pengene mine til flere barn, og jeg slipper å få personlige takkebrev i posten. Det er ikke derfor jeg gir. Jeg gir for at flest mulig skal få et bedre liv.

Fakse sa...

Veldig enig med deg i dette, og nettopp derfor gir vi heller engangsbeløp til organisasjonene. De sender jo reklame i etterkant da også, men stopper som regel når man sender dem en mail og ber om det. Helt til neste gang...

Men jeg kan se poenget med et personlig fadderbarn i enkelte situasjoner, f.eks når det er en barnehage/klasse som samler inn penger, eller når familien bruker det for å konkretisere giverglede for sine egne barn.

Elisabeth sa...

Akkuratnår det gjelder å virkeliggjøre problemstillingen for barn, kan jeg også i større grad se posenget med slike fadderordninger. Uansett har jeg mer sansen for å gi generell støtte til organisasjoner, uten å pålegge den enkelte mottaker noen rapporteringsplikt for å vise sin takknemlighet. Det kan organisasjonen ta seg av.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails