Stå sammen

foto:vg.no

På vei fra jobb i dag var det fullt av politi med hjelmer, skjold og gassmasker utenfor. Tåregassen var klar og hundene var allerede ute. Pro Israel-demonstrantene hadde ikke begynt sitt show da, men det var store mengder motdemonstranter på plass. Da jeg kom forbi en time etterpå, lå tåregassen i lufta og jeg gikk en annen vei.

I utgangspunktet hadde jeg ikke bestemt meg for om jeg skulle i fakkeltoget, men etter å bli møtte av synet over her, var det ikke vanskelig å bestemme seg

Stor var kontrasten til dette - et par hundre meter unna et par timer etterpå:

foto: dagbladet.no

Det opereres med tall mellom 15 og 40.000 i fakkeltoget. Mektig var det uansett. Å oppleve denne mengden dørgende stille mens det ble lest opp epost fra en far med 6 barn på Gaza, hvor han beskriver familiens og barnas hverdag under bombingen. Hvordan 12-åringen er blitt skremmende presis i sine anslag på hvor mange hundre meter unna hjemmet bombene smeller, og hvordan 6-åringen spør når bomben kommer til å treffe dere hus. Ikke om, men når. For de har ikke noe sted å flykte.

Etter apellene var det et halvt minutts stillhet for å minnes ofrene, og det spilte ingen rolle om vi var 15 eller 40.000 samlet. Du kunne uansett høre ei knappenål falle på den kalde brosteinen.

På Christiania torg hadde et kor stilt seg opp på Hanske-fontenen slik at de stod midt i fakkeltoget når det passerte. Der stod de og sang Kringsatt av fiender - rolig, kraftig, om og om igjen mens et hav av mennesker med fakler rolig delte seg, gikk rundt og forbi dem.

Høy ståpelsfaktor. Kjempehøy. Jeg ble stående e stund og høre på koret mens tårene trillet.

Noe av det som gjorde hele opplevelsen så mektig, var at i fakkeltoget var det både Palestina-venner og Israel-venner. Alle var imidlertid mot krigføringen som bedrives der nå. Det var en fin kontrast til hendelsene noen timer tidligere å oppleve av folk klarte å stå sammen, en stakket stund.