Magiske, ydmyke Cohen

Foto: Per Åge Eriksen, varden.no

Torsdag var jeg en av de 12.000 heldige som fikk oppleve Leonard Cohen i Langesund. Vamp og Sivert Høyem hadde gjort en god jobb som oppvarmingsband og tilførte det hele litt festivalstemning, men stemningen endret seg drastisk idet Cohen kom småjoggende inn på scenen. Med ett ble stemningen magisk, og det relativt geriatriske publikummet eksploderte i forløst forventning idet Dance Me To The End Of Love kom som første låt.

Deretter kom låtene som perler på en snor, og produksjonen var proff og gjennomført med musikerne i verdensklasse. Stemmen til Cohen har bare blitt dypere og flottere med årene. Folk fikk det de var kommet for og mer til, og lot seg forføre uhemmet.

Det som gjorde aller mest inntrykk var imidlertid Cohen selv. Hans utrolige tilstedeværelse, glede og ydmykhet ovenfor både publikum og musikerne han hadde med seg på scenen, gjorde dypt inntrykk. Etter første låt eksploderte publikum i applaus og jubel. Cohen selv tok da av seg hatten, holdt den mot brystet og smilte stort og ydmykt. En av verdens aller største artister stod der og så ut som han ikke helt visst om han fortjente all denne jubelen og nesten lurte på om det var virkelig. Slik tok han imot hver eneste runde med applaus. Det gjorde inntrykk.

Respekten han viste for musikerne han hadde med seg på scenen gjorde også inntrykk. Han introduserte samtlige to ganger i løpet av konserten, og når de hadde soloer, stod han respektfullt et stykke bortenfor med hatten mot brystet og hodet bøyd. Han knelte foran sin fantastiske spanske gitarist, og levnet ingen tvil om at de alle var her fordi de var de beste.

Dette er definitivt en konsert som går inn i undertegnedes konserthistorie som en av de aller største. Fantastiske låter, vakre tekster med lag og dybde, en av verdens flotteste stemmer og en tilstedeværende, ydmyk verdensstjerne. Hvordan kunne det bli annet enn minneverdig?