Det er noe helt eget ved å forflytte seg lydløst i ett med vannet. I dag gikk turen et stykke utpå fjorden, til favorittsvaberget mitt. Det var lenge siden jeg hadde vært der, men det var ledig, noe jeg ubeskjedent tolket som et takk for sist.
Legge til med kajakken, gå opp en skrent og ned til svaberget. Kle av seg og stupe uti. Kjenne vannet omslutte hver flik av huden. Dykke under og svømme, svømme, svømme under vann helt til lungene skriker og tvinger meg opp. Gå på land og legge seg rett på det solvarme svaberget. Hardt og samtidig mykt av opplagret varme. Ligge der og la sola tørke huden dråpe for dråpe.
Jeg ser opp på en blå himmel hvor skyene danser. Tette og tynne skyer i lag på lag. Som et verdenskart der kontinenter deles, land endrer form, øygrupper oppstår og verdensdeler krymper og forsvinner i ingenting. Jeg lukker soldovne øyne, og idet jeg åpner dem igjen, er skyene borte og himmelen bare blå. Nei, vent. Der borte til høyre er en stor hund og en krokodille med hull i hjertet. Kanskje det er Johannes Jensen?
Over skyene er himmelen alltid blå, sies det. Hva så? Det er jo skyene som gjør himmelen vakker og gir lyset noen å leke med.
På vei hjem var skyene vakrere enn noensinne, men Johannes Jensen var borte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar