Fuglekasseperspektiv

Det er så fint og fritt å bo på landet. Og så trangt og trist å bo i byen. Spesielt i Tigerstaden, den store, kalde byen uten hjerte. Angivelig.

Jeg tar imidlertid et magedrag av mitt nyvaskede sengetøy idet jeg tar det ned fra klesnora, og samtidig kjenner jeg lukta av blomstene bak meg og naboens nybakte brød. Fra et vindu hører jeg en radio, fra et annet noen som spiser, bestikk som klirrer og mennesker som ler. Barn leker, ler, krangler og slåss om den nyeste dukkevogna, og nabokjerringer bryr seg.

Noen av naboene spiller i band, og iblant sitter de ute og øver. Vakre lyder fra cello og gitar blir enda vakrere i gjenklangen mellom husveggene i bakgården vår, og vesla inviterer mammaen sin til barføtt dans på solvarm asfalt. Musikantene lar seg sjarmere av vesla og spiller mer.

Nå sitter jeg her midt på natta og nyter disse favorittimene av døgnet og hører at den nye naboen ved siden av også gjør det. Jeg hører musikken hans helt svakt gjennom veggen. Rolig, behagelig nattmusikk som gjør at jeg lar være å sette på noe selv og heller lar naboen står for bakgrunnsteppet i natt. Utenfor suser en og annen bil forbi, og jeg kan høre på lyden av dekk mot tørr asfalt at det har sluttet å regne.

Når sommernatta er så varm at det ikke er mulig å sove, åpner jeg vinduet på vidt gap, kryper opp i vinduskarmen og sitter der og ser på folkene som er på vei til og fra i den varme, lyse natta som står stille og pulserer på en gang. Hvis jeg ikke fremdeles sitter ute i bakgården med et glass vin og verdens beste naboer.

Den store, kalde byen uten hjerte? Ikke fra mitt fuglekasseperspektiv.

Foto er lånt fra oslopuls.aftenposten.no