Musikk under huden

Mitt forhold til musikk preges av tilfeldigheter, mennesker, stemninger og følelser. I perioder hører jeg lite på musikk utover det som tilfeldig smyger seg inn i ørene, mens jeg i andre perioder kan bruke mye tid på musikk. Noen introduserer meg for noe som fenger, som gir mersmak og får meg til å nøste videre. Nye låter og album av samme artist, artister de har samarbeidet med, koblinger You Tube gir meg etc.

Det finnes artister og låter jeg har et sterkt forhold til gjennom opplevelser jeg har hatt knyttet til dem, og så finnes det musikk som bare umiddelbart smyger seg under huden på deg.



Nils Petter Molvær er et ganske nytt bekjentskap for meg. Har kjent til han lenge, men det er først i det siste jeg virkelig har satt med ned og lyttet. Lyttet og blitt forført. Ingen sang, ingen tekst, bare denne inderlig tilstedeværende trompeten som smyger seg inntil deg, kryper inn under huden og blir der. Lyd som får nakkehårene til å reise seg og meg til å lukke øynene og bare lytte, koble hodet ut og bare være. Presence.