Lyst på!

Som fast morgengjest på Kaffebrenneriet kjenner jeg litt på den dårlige samvittigheten over alle engangskoppene jeg forbruker. Nå finnes det imidlertid fine termokopper å få kjøpt, og denne fra Sagaform havner umiddelbart inn på ønskelista mi. Med doble porselensvegger og silikonlokk bør den være et utmerket alternativ til morgenkaffen.

Og Åpent hus gir faktisk bort en av disse koppene i sitt blogglotteri. Jeg melder meg med i trekningen!

Kjapp middag - uten Toro

Noen ganger er verken lysten eller tiden til å lage skikkelig middag der. Da er det greit å kunne la seg inspirere av noen fristende cherrytomater og en perfekt moden avocado hos grønnsakshandleren og fristende brød hos bakeren. Legg til til litt salat og et kyllingbryst, og vips, så er plutselig middagen der.

Mat kan nemlig være både kjapp, enkel og sunn. Sandwichen over tar kortere tid enn en posesuppe eller ferdigpizza, og både smaker mye mer og inneholder ordentlige næringsstoffer, ikke bare frysetørret herdet fett og smaksforsterker.

Andre kjappe middagstips:

• Omelett - sleng oppi litt ost, noen skinkebiter og brokkolibuketter, og du har et komplett måltid
• Purésupper - kok opp grønnsaker til myke, mos med stavmikser og tilsett evt litt fløte, en klatt creme fraiche eller revet parmesan alt etter hva du har lyst på og har i kjøleskapet. Jeg lager slik suppe både med tomater, gulrot, gresskar og frosne grønne erter. Planen er å prøve meg på pastinakksuppe neste gang.
• Fullkornpasta som kokes, siles av og iblandes litt strimlet skinke, cherrytomater, parmesan, en liten dæsj av kokevannet, pepper og evt litt persille eller basilikum hvis du har stående. Gjort på ti minutter, metter og smaker kjempegodt.

Det er ikke meningen å være ute med pekefingeren i dette innlegget. Toro var min gode venn i mange år, men etter hvert som jeg ble mer bevisst på mat, ikke på kaloriinnholdet, men på næringen i den, forsvant Toro gradvis ut av kjøkkenet uten at jeg egentlig noen gang bestemte meg for det. Når jeg en gang iblant smaker ferdigmat nå, reagerer jeg på hvor salt den er, hvor mye den smaker av smaksforsterker og hvor lite av råvarene.

Men det går jo an å putte litt ekstra godt oppi Toro-grytene? Visst gjør det det, men hvis du likevel tilsetter litt kjøtt, krydder og et par typer grønnsaker, trenger du egentlig posen da? Tilsett heller litt kraft/buljong, en dæsj fløte og litt hermetiske tomater, og du har en mye bedre middag. Kanskje er problemet at en ikke tør lage ting fra bunnen, fordi en tror det er vanskelig? En trenger ikke begynne middagen med en halv sau og selvdyrkede grønnsaker. En kommer langt med bittelitt planlegging - og å tørre.

Enkle gleder

En som kjente meg godt sa en gang, idet jeg kom ut av blomsterbutikken med favnen full og et stor smil, at det spilte egentlig ikke noen rolle om blomstene var til meg selv eller andre, jeg var fornøyd bare jeg fikk kjøpe blomster. Vel, han hadde ikke direkte galt i det. Jeg elsker å kjøpe blomster, og jeg elsker å gi dem bort. Gjerne til meg selv.

Forrige uke ble en bunt rosa, fylte tulipaner med meg hjem på vei gjennom Oslo S. De har stått i vinduet hele uka og vrengt seg utover til de tunge, åpne blomsterhodene til slutt bøyer seg helt ned i vinduskarmen. Ikke fordi de er hengehoder, men de prøver å strekke seg ut av vasen og ut av vinduet for å markere at det er vår i lufta. Til kvelden og kulden kommer. Da kryper de ørlite tilbake igjen og krøller seg fornøyd sammen i stuevinduet. Vakre blomstene,

Sitronsyltetøy

På tur til Toscana i påsken for to år siden, smakte jeg et fantastisk sitronsyltetøy hos de vi leide hus hos. Som det skamløse matvraket jeg er, tigget jeg med meg et glass hjem. Det varte imidlertid ikke lenge, og nå har snille Tage gitt meg oppskriften. Og som vanlig har jeg gjort en liten egen vri. Jeg er notorisk dårlig på å følge oppskrifter.


Jeg begynte med tre kilo økologiske sitroner. Tage bruker ikke skall i sin oppskrift, men jeg synes det er noe av det beste på hele sitronen, så jeg raspet av det gule skallet først. Brått lukter kjøkkenet som en liten sitronhimmel. Lukten av revet sitrusskall er noe av det beste jeg vet.


Mengden tatt i betraktning var jeg da enda mer enn vanlig glad i mitt Microplane rivjern. En kjøkken-favoritt innkjøpt på kjærestetur i Roma, og det river parmesan og sitrusskall med en presisjon og fart jeg tidligere bare kunne drømme om.


Sitronene ble skåret i to og plassert på rist i min største gryte med snittflaten opp og litt vann i bunn. Ifølge instruksjonene skulle de koke til fruktkjøttet ble mykt, noe det ble i løpet av 10-15 minutter.

Skrap deretter ut fruktkjøttet med skje, skrev Tage. Jeg gjorde det enklere og skviste det ut. Litt jobb å plukke ut kjernene etterpå. Dem var det nemlig mange av.


Deretter kokte jeg det i cirka ti minutter sammen med sukker og finrevet sitronskall. Utgangspunktet er 700 gram sukker per kg fruktkjøtt, men her må en prøve seg fram jf smak og hvordan sitronene er. Rett over på nykokte glass og volia! Det var veldig flytende da jeg helte det over, så jeg er litt spent på om det stivner mer. Mulig at sitronskallet gjør det mer flytende, men det finner jeg jo ut av etter hvert. Jeg gleder meg til å smake!

Oppdatering: Syltetøyet ble stivere og smaker nydelig. Deilig syrlig og med masse god smak av både fruktkjøtt og skall. Gøy!

Fra uke til uke

Den amerikanske fotografen Ryan Marshall fotograferte sin kone hver uke fra uke 17 til barnet var født da hun var gravid med deres andre barn. Bildene er lagt ut som en nydelig fotoserie her.

I tillegg til selve bildene er det hver uke bildetekster skrevet til barnet. Vi følger foreldrenes leting etter navn og hvordan de lengter etter å bli kjent med den lille samtidig som vi leser svært gjenkjennelige beskrivelser av hvordan babyen bruker sin mors indre organer som trampoline og bokseball. Alt sammen mens vi ser hvordan magen vokser.

Utolig varmt og vakkert laget.

Happy søndag

ill: Ørjan Jensen

Kaffekvern

Før jul var jeg på jakt etter kaffekvern til ønskelisten, med det viste seg å være vanskelig å finne en relativt rimelig en som faktisk maler kaffen skikkelig. Mange av de billige elektriske kvernene er mer som blendere enn kverner å regne, og hakker kaffen i stedet for å male den. Men den som leter, den finner. Jeg landet på en kvern fra Krups, som det er mulig å få helt ned i 400 kroner i nettbutikkene. Kvern havnet på lista, noen bestemte seg for at jeg hadde vært snill nok i året som gikk og kvern havnet under juletreet.


Det er en helt egen glede å kverne akkurat nok kaffe til Bialettien om morgenen. Kjøkkenet fylles av den fantastiske duften av nykvernet kaffe, og etter et par minutter på gassblusset, kommer den snikende lukta av mørkbrent, dampende varm kaffe. Her snakker vi både mental og fysisk kick start.

Ettersom jeg er en enkel sjel, blir jeg så glad når jeg kommer hjem om kvelden og ser kaffekverna mi, at jeg må ha en kanne til. Og ettersom Noen sliter nok med å sove fra før, så finnes det nå i kjøleskapet en egen pose med koffeinfrie espressobønner til kveldsbruk.

Kaffekvern - mye glede for noen hundrelapper. Eller som de sier det på Kaffebønna i Tromsø: Kaffekvern er tøft!

Leken bokhylle

Svenske Bofink og SE Innredning har sammen skapt denne lekne bokhyllen. Den kan stå på gulvet eller festes på veggen, og kommer i form av bokstavene R, E, A og D. Hvor kule hadde ikke disse vært på en stor, ren stuevegg?

En kunne ha lekt med bokstavene:
READ - for å understreke hva dette handler om
E og E - en til meg og en til vesla
DEAR - romantisk gave til en bokelskende interiørpornograf
REDD - for krimelskeren

Med en pris på SEK 16.000/bokstav begrenser imidlertid lekenheten seg noe. Ikke er det den mest kompakte eller effektive løsningen for en med mye bøker heller. Men definitivt en av de morsomste på lenge.

Følelser underveis

Jeg har skrevet om diktene på t-banen tidligere, for eksempel om den gangen jeg gjorde meg til tyv og stjal et med meg hjem. Ordene traff meg sånn at jeg måtte ta dem med meg hjem, ikke bare inni meg, men rent fysisk.

Som oftest leser jeg disse diktene på Stortinget stasjon. Der henger de så fint klistret på veggen som en del av de grafiske, fargesterke veggene, og jeg blir ofte stående og kikke bak ryggen på en medpassasjer for å få med meg hva som står. Noen ganger bare leser jeg, andre ganger blir jeg stående og grunne litt. Noen ganger tar jeg følelsen diktet ga meg med meg på banen og hjem.



Dikt underveis kalles prosjektet, og jeg har ofte lurt på om det er nettopp det at vi er underveis mens vi leser som er nøkkelen til suksess. Vi står nå bare der og har ikke stort annet å gjøre, fullt mottakelige for de små linjenes bakholdsangrep. Det siste stedet en forventer mental eller følelsesmssig input er kanskje på t-banen, og nettopp derfor tror jeg det treffer litt ekstra, når vi er slitne, trøtte og har forsvarsverkene nede.

Ja til flere bakholdsangrep underveis.

Long way home

- Mamma... hvorfor går vi på denne siden av gata?
- For på den andre siden er det masse store istapper, og de har vi ikke lyst å ha i hodet
- Å ja...


- Mamma... hvorfor vil vi ikke det? Får vi blod da?
- Ja, hvis vi får de store istappene i hodet så slår vi oss kjempemasse. Så masse at det blir blod, og kanskje til og med så mye at vi dør hvis det er en skikkelig stor istapp.
- Dør vi??
- Kanskje. Eller kanskje vi bare får vondt eller kanskje vi må på sykehuset.
- Kommer sykebilen da?
- Kanskje
- Jeg vil ikke kjøre sykebil. Jeg vil kjøre buss!

- Mamma... fikk oldemor en istapp i hodet?
- Nei, hun gjorde ikke det
- Men hun er jo død? Kan en dø uten å få istapp i hodet?

Undertegnede forklarer om alt det forskjellige vi kan dø av (det er ikke lite...), at vi alle skal dø en gang, men ikke ennå, prøver å parere oppfølgingsspørsmål om krokodiller og andre potensielt dødelige ting, forsikrer nok en gang at oldemor ikke døde av istapper i hodet, men forklarer at hun var gammel og hadde levd lenge nok, og at ja, vi kan ha pølser og brokkoli til middag.

It's a long way home. Og ganske fin.