torsdag 30. juli 2009

Nattlige funderinger (3 år)

Noen er plutselig våken midt på natta og har på mystisk vis stått opp:

- Jeg er prinsessen og du er Dronningen og i magen min er det en baby

(peker på en loslitt elefant som stikker hodet opp fra nattkjolen)

- Og når babyen kommer ut, så sier den bare plopp og kommer ut sånn

(løfter på nattkjolen og loslitt elefant svalestuper ut)

- Og så skal Prinsessen hente babyen. I barnehagen. For det gjør kenguruen. Han er søsteren.


En ikke helt ekstraordinær samtale i Tanketanken. Dog til et litt uvanlig tidspunkt.

Luktfritt bleieskift

For kun kr 99,50 kan du nå få luktfritt bleieskift på Babyshop. Enkelt og luktfritt. For en snau hundrings.

Det er jammen meg en bra deal

tirsdag 21. juli 2009

Butterfly love

...eventuelt sommerfugl-porno om du vil. Disse to snublet jeg over på tur til Brosmetind for et par uker siden, og jammen meg fortsatte de ikke selv om jeg rigget meg til med kamera og greier. Ja ja, lite vet de om at nå havnet de ut internett, midt i akten.

søndag 19. juli 2009

Blikk på fotografen

Slipp meg løs på en vakker rullesteinstrand, og jeg finner forskjellig å ta bilde av...


...for eksempel en dementor-rullestein

...og en fin kråkebolle full av sand


Andre derimot, er mest opptatt av å fotografere fotografen.

lørdag 18. juli 2009

Magiske, ydmyke Cohen

Foto: Per Åge Eriksen, varden.no

Torsdag var jeg en av de 12.000 heldige som fikk oppleve Leonard Cohen i Langesund. Vamp og Sivert Høyem hadde gjort en god jobb som oppvarmingsband og tilførte det hele litt festivalstemning, men stemningen endret seg drastisk idet Cohen kom småjoggende inn på scenen. Med ett ble stemningen magisk, og det relativt geriatriske publikummet eksploderte i forløst forventning idet Dance Me To The End Of Love kom som første låt.

Deretter kom låtene som perler på en snor, og produksjonen var proff og gjennomført med musikerne i verdensklasse. Stemmen til Cohen har bare blitt dypere og flottere med årene. Folk fikk det de var kommet for og mer til, og lot seg forføre uhemmet.

Det som gjorde aller mest inntrykk var imidlertid Cohen selv. Hans utrolige tilstedeværelse, glede og ydmykhet ovenfor både publikum og musikerne han hadde med seg på scenen, gjorde dypt inntrykk. Etter første låt eksploderte publikum i applaus og jubel. Cohen selv tok da av seg hatten, holdt den mot brystet og smilte stort og ydmykt. En av verdens aller største artister stod der og så ut som han ikke helt visst om han fortjente all denne jubelen og nesten lurte på om det var virkelig. Slik tok han imot hver eneste runde med applaus. Det gjorde inntrykk.

Respekten han viste for musikerne han hadde med seg på scenen gjorde også inntrykk. Han introduserte samtlige to ganger i løpet av konserten, og når de hadde soloer, stod han respektfullt et stykke bortenfor med hatten mot brystet og hodet bøyd. Han knelte foran sin fantastiske spanske gitarist, og levnet ingen tvil om at de alle var her fordi de var de beste.

Dette er definitivt en konsert som går inn i undertegnedes konserthistorie som en av de aller største. Fantastiske låter, vakre tekster med lag og dybde, en av verdens flotteste stemmer og en tilstedeværende, ydmyk verdensstjerne. Hvordan kunne det bli annet enn minneverdig?

Sommerregn


Å sitte ute i bakgården mens regnet trommer mot parasollen en har søkt tilflukt under, det er egentlig ganske fint. Spesielt når en har en malende katt på fanget, espresso i koppen og en god bok å lese på. Fin lørdag.

Ballongferd

Ting en ikke tenker over sånn i et livsanskuende perspektiv, men noen ganger trenger: Å se på en gjeng ballonger i fine farger i lyset fra vinduet. En mental ballongferd i glade farger. Noen ganger er det rett og slett ganske nødvendig.

tirsdag 14. juli 2009

Fuglekasseperspektiv

Det er så fint og fritt å bo på landet. Og så trangt og trist å bo i byen. Spesielt i Tigerstaden, den store, kalde byen uten hjerte. Angivelig.

Jeg tar imidlertid et magedrag av mitt nyvaskede sengetøy idet jeg tar det ned fra klesnora, og samtidig kjenner jeg lukta av blomstene bak meg og naboens nybakte brød. Fra et vindu hører jeg en radio, fra et annet noen som spiser, bestikk som klirrer og mennesker som ler. Barn leker, ler, krangler og slåss om den nyeste dukkevogna, og nabokjerringer bryr seg.

Noen av naboene spiller i band, og iblant sitter de ute og øver. Vakre lyder fra cello og gitar blir enda vakrere i gjenklangen mellom husveggene i bakgården vår, og vesla inviterer mammaen sin til barføtt dans på solvarm asfalt. Musikantene lar seg sjarmere av vesla og spiller mer.

Nå sitter jeg her midt på natta og nyter disse favorittimene av døgnet og hører at den nye naboen ved siden av også gjør det. Jeg hører musikken hans helt svakt gjennom veggen. Rolig, behagelig nattmusikk som gjør at jeg lar være å sette på noe selv og heller lar naboen står for bakgrunnsteppet i natt. Utenfor suser en og annen bil forbi, og jeg kan høre på lyden av dekk mot tørr asfalt at det har sluttet å regne.

Når sommernatta er så varm at det ikke er mulig å sove, åpner jeg vinduet på vidt gap, kryper opp i vinduskarmen og sitter der og ser på folkene som er på vei til og fra i den varme, lyse natta som står stille og pulserer på en gang. Hvis jeg ikke fremdeles sitter ute i bakgården med et glass vin og verdens beste naboer.

Den store, kalde byen uten hjerte? Ikke fra mitt fuglekasseperspektiv.

Foto er lånt fra oslopuls.aftenposten.no

mandag 13. juli 2009

Handlenett

For rundt to år siden så jeg meg lei på plastposeberget som hopet seg opp på kjøkkenet mitt, og begynte å orientere meg i handlenett-markedet. Dette var før det tok helt av i Norge, men med svart belte i nettshopping, gjorde ikke det noe.

De første jeg prøvde var Envirosax' sine, og de var egentlig veldig fine. Store, rommer mye og sammenleggbare. De er imidlertid ikke så gode å bære over skulderen, så jeg lot meg friste til å prøve Flip&Tumble. Der snakket vi kjærlighet ved første blikk. De er litt mindre enn Envirosax, men med lang hank som er fin å bære over skulderen og utrolig kjapp og enkel å brette sammen. Sammenbrettet blir den som en liten ball som tar null plass i veska, så jeg har alltid et par slike med meg.

Selvsagt hender det at jeg glemmer å ta med nett på butikken, men det skjer faktisk ganske sjelden, og de få posene bruker jeg til bleiesøppel. Dessuten er det utrolig mye bedre å bære i nett enn i plastposer, og en slipper å bekymre seg for at hanken skal ryke. Finere er de også. Vinn vinn!

Hva bærer dere i?

søndag 12. juli 2009

Visning - Lars tar en Woody

Lars Saabye Christensen er en av mine favorittforfattere. Jeg elsker måten han med ord maler bilder og stemninger, og jeg kan iblant miste tråden i handlingen fordi jeg fortaper meg i måten han skriver på.

Plottet i Visning er et par som etter noen års samliv begynner å gå på visninger, ikke for å finne seg nytt sted å bo, men som medisin mot parforholdets kjedsomhet. Ifølge forfatteren selv er dette hans første kjærlighetsroman. Dette kombinert med undertegnedes interiørpornografiske legning, gjorde at forventningen var såpass høy at jeg faktisk bladde opp de 369 kronene boka koster ny fremfor å vente på paperback-utgaven.

Jeg leser. Og leser. Hmmm... Når sluttet Lars å sette punktum egentlig? Språket er endeløst ordrikt på en nevrotisk måte som mest av alt minner om Woody Allen. Setningene er lange med stikkveier, omveier og blindveier i rikt monn, men det er fremdeles umiskjennelige Saabye Christensenske kvaliteter over det. Etter hvert gir det litt masete språket mening. Jeg-personens filmmanus og plottet veksler og går i hverandre på en uanstrengt måte. En er ikke alltid helt sikker på hva som faktisk skjer i boka og hva som kun er fantasi også der, uten at det skaper forvirring. Fantasien og virkeligheten bare utfyller hverandre.

Visning er en lettlest bok uten de store overraskelsene, men den er likevel verdt å lese. Selv satt jeg igjen med noen tanker rundt forhold og kjedsomhet som kan være verdt å ta med seg. I tillegg til at det alltid er en fornøyelse rent språklig å lese Lars Saabye Christensen. Også når han tar en Woody Allen.

ISBN: 9788252571691
Forfatter: Lars Saabye Christensen
Forlag: Cappelen Damm

fredag 10. juli 2009

Bringebær!!


De norske bringebærene har kommet! Disse fantastiske søte, fløyelsmyke sommerbærene som smelter på tungen og bare gir lyst på mer og fler er nå å finne på torg og butikker. Foreløpig er prisen like saftig som bærene, men slike ting er jeg tilbøyelig til å lukke øynene for når sesongen er så kort og bærene så gode.

Sunne er de også. Proppfulle av antioksidanter, mineraler, vitaminer og hva du måtte ønske. Dessuten så smaker de himmelsk med vaniljekesam til.

Hmm... jeg må visst ut og handle mer bringebær i morgen!

Howl og helt ok sprit

Howl hadde i kveld konsert på Last Train i Oslo. Et lite, trangt rockelokale hvor det snaut nok er plass til det seks mann store bandet på scenen, men som funker som bare pokkern. Konserten var stort sett bare promotert på facebook og lignende kanaler en ukes tid i forkant, men likevel var det helt fullt.

Repertoaret var en blanding av låter fra det første albumet og smakebiter fra det albumet de holder på å spille inn nå. Av de nye var det spesielt Controller som umiddelbart festet seg, men resten lover også bra for det skumle album nr to. De fortsetter i samme sjanger som før - rå, klassisk, upolert rock som ligger bra i øret og suger i mellomgulvet. At de er bra live, gjør heller ikke noe. Jeg gleder meg til neste album - og neste konsert.


Last Train har for øvrig byens kuleste prisliste i baren. En veldig grei måte å dele inn spriten på, synes jeg.

mandag 6. juli 2009

søndag 5. juli 2009

Kaffekoppen min

Fée i Det lange hvite huset kom for noen uker siden med oppfordringen Vis meg kaffekoppen din. Selv har jeg en favorittkopp over alle kopper, en porselenskopp med fototrykk, laget av Linda Lothe:


Den ble kjøpt i fjor vår, i en periode hvor jeg slet tungt med å skyve foran meg en avgjørelse jeg ikke ønsket å ta. På vei hjem fra en tur hvor jeg hadde fått tenkt både gode og tunge tanker, så jeg Koppen stå i et vindu og rope på meg. Jeg gikk inn, så prislappen, svelget tungt og gikk ut fra Brudd med Koppen min. Bare min.


Noen måneder senere fikk jeg besøk av bestevennen min fra London, og han fikk høre historien bak koppen til frokost en dag. Dette var etter at den vanskelige avgjørelsen jeg så lenge hadde skjøvet foran meg var tatt, og han gikk like godt hen og kjøpte en til til meg. Så nå har jeg både koppen min og en til utvalgte besøk.

Vakkert falmet

To av de rosa hortensiaene jeg kjøpte til veslas bursdag for over to uker siden står ennå. Stadig blekere og lite igjen av den opprinnelige fargen, men minst like vakre.

Skyer


Det er noe helt eget ved å forflytte seg lydløst i ett med vannet. I dag gikk turen et stykke utpå fjorden, til favorittsvaberget mitt. Det var lenge siden jeg hadde vært der, men det var ledig, noe jeg ubeskjedent tolket som et takk for sist.

Legge til med kajakken, gå opp en skrent og ned til svaberget. Kle av seg og stupe uti. Kjenne vannet omslutte hver flik av huden. Dykke under og svømme, svømme, svømme under vann helt til lungene skriker og tvinger meg opp. Gå på land og legge seg rett på det solvarme svaberget. Hardt og samtidig mykt av opplagret varme. Ligge der og la sola tørke huden dråpe for dråpe.

Jeg ser opp på en blå himmel hvor skyene danser. Tette og tynne skyer i lag på lag. Som et verdenskart der kontinenter deles, land endrer form, øygrupper oppstår og verdensdeler krymper og forsvinner i ingenting. Jeg lukker soldovne øyne, og idet jeg åpner dem igjen, er skyene borte og himmelen bare blå. Nei, vent. Der borte til høyre er en stor hund og en krokodille med hull i hjertet. Kanskje det er Johannes Jensen?

Over skyene er himmelen alltid blå, sies det. Hva så? Det er jo skyene som gjør himmelen vakker og gir lyset noen å leke med.

På vei hjem var skyene vakrere enn noensinne, men Johannes Jensen var borte.

onsdag 1. juli 2009

Lykke

Det sies at gammel kjærlighet ruster ikke, men det gjør den. Den både ruster og morkner når den forsømmes. Sorgen var derfor stor da jeg tidligere i sommer oppdaget av min kjære kajakk hadde tålt de siste årenes opplag dårlig, og jeg fryktet at den var ødelagt beyond repair.

I dag fikk jeg imidlertid meldingen jeg har håpet på - kajakken var reparert! Sjelden har jeg vel vært kjappere til å snu meg rundt, avlyse andre avtaler og komme meg avgårde. Aldri har jeg vel heller padlet i kjole, men her var det ingen tid å miste.

Å være på vannet igjen. Skli rolig framover, kjenne på det varme vannet, la kroppen jobbe rolig, fokusert og tanketomt på en gang. Se hvordan lys, skyer og landskapet forandrer seg rundt meg. Lykke.

Denne kajakken er så uendelig mye mer enn bare en kajakk for meg, og denne posten tilegnes han kajakken er kalt opp etter.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails