Disse mokkakoppene har tilhørt min mormor, og jeg er nå tredje generasjon som eier disse.
Nydelige, tynne, skjøre små kopper i pastellfarger og gull. Så langt fra min smak ellers, men likevel helt uimiotståelige. Det mangler en gul og en rosa kopp, eller er serviset komplett til 12.
At klistermerket fra fabrikken fremdeles står på tefatene, sier sitt om at dette ikke har vært hverdagskopper. Det blir de nok heller ikke her, men de skal definitivt brukes. Jeg kjenner på meg at det ganske snart er på tide å invitere noen over på godt, gammeldags kaffeselskap.
4 kommentarer:
Så fine de er!
Nydelige. Slike kunne jeg tenkt meg, og brukt sammen med moccaskjeene vi har i samme farger.
Fantastiske kopper!
Nydelige kopper! De må man jo bare bli glad av, uansett stil.
Legg inn en kommentar