Domestic Godess

Iblant kommer det underlige lyster og overmanner meg. I dag fikk jeg brått lyst til å bake muffins - masse muffins. Så tenkt, så gjort. På kjøkkenbenken står nå:

• eplemuffins med kanel, grove eplebiter og vaniljekrem inni (ble sinnsykt gode!)
  
• mørke sjokolademuffins med valnøtter, grovhakket smil og mørke sjokoladebiter
• gulrotmuffins

I tillegg står nå en lasagne i ovnen og godgjør seg med en saus laget av ovnsstekte tomater (2-3 timer på 150 grader) og ostesaus med masse parmesan.

Dægern for en catch jeg er!

Bøker som betyr noe for meg

Jeg er blitt tagget av Stine med oppfordring av å svare på noen spørsmål om bøkene mine fordi hun "vet jeg har noe jævlig masse bøker". Bøtt åff kårs, Stine!

1) Hvor mange bøker eier du?
Har aldri telt. Flyttefolkene sist kunne imidlertid ikke fatt at to mennesker kunne ha så mye bøker. Da fortalte kjæresten at det de bar var kun mine bøker. Vi snakker imidlertid om rundt 20-25 hyllemeter, noe jeg ikke synes er så mye med tanke på at dette er alt av skjønnlitteratur, kokebøker, interiørporno, kunstbøker og noe faglitteratur.

Hadde ikke noen jævler stjålet av flyttelasset mitt for et par år siden, hadde det vært noen hyllemeter til. I tillegg ligger det noen esker med faglitteratur på loftet, og kjæresten har også en del hyllemeter.


2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Oslogjengen kjøpt til kjæresten på årets Mammut og The No Cry Sleep Solution kjøpt på abebooks.com Vi er nemlig blitt foreldre...


3) Hvilken bok var den siste du leste?
Den siste jeg leste var Tears of the Giraffe av Alexander McCall Smith. Siste påbegynte, men ikke fullførte er On Beauty av Zadie Smith. At den ikke er lest ferdig betyr ikke at jeg ikke liker den, for den virker veldig lovende. Er bare dårlig på å prioritere tid til å lese for tida.

Leselysten har alltid gått opp og ned hos meg. Har noen år hvor jeg nesten ikke leser i det hele tatt, så utløser en eller annen bok leselysten og jeg går med nesa i ei bok konstant ei stund.


4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
Jeg leser sjelden bøker flere ganger, og har vel neppe lest noen bok mer enn tre ganger, men det betyr ikke at det ikke er bøker som har gjort inntrykk. De bøkene som har vært mest skjellsettende for meg er ikke nødvendigvis de samme som har gjort det største litterære inntrykket. Noen bøker har imidlertid hatt en vinkling el. lign. som har gjort et uslettelig inntrykk.

The Dice Man av Luke Rhinehart er en bok som gjorde inntrykk. Fikk den innstendig anbefalt av en utrolig hyggelig engelskmann jeg møtte tilfeldig på flytoget en gang, og boka gjorde utrolig inntrykk. Den er helt greit skrevet, men på ingen måte noen språklig høydare. Den lanserte imidlertid noen tanker som fascinerte meg veldig. Stjeler denne beskrivelsen fra amazon: the book plays with the fundamentals of the way we understand ourselves: rationality, identity, reality; in sum, all the ways in which we construct coherence from chance, or something from nothing. Det er morsomt å få utfordret tankene sine iblant. Dessuten ble boka begynnelsen på et verdifullt vennskap.

En annen bok som har vært et vendepunkt er Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen, fordi den vekket leselysten min midt i tenårene. Det gjorde også Harry Potter igjen i voksen alder etter at jeg hadde lest minimalt de siste årene.

Snakker vi imidlertid rene favorittbøker, de bøkene jeg har nytt mest når jeg har lest dem, så kommer nok Halvbroren av Lars Saabye Christensen høyt sammen med Pan og Markens Grøde av Hamsun. White Teeth av Zadie Smith er også en bok jeg elsket da jeg leste den, mye pga fantastiske person- og miljøskildringer med elegant verbal akrobatikk. Parfymen av Patrick Süskind gjorde også et utrolig inntrykk da jeg leste den, sittende en hel dag i Spansketrappen i Roma.


5) Oppfordre andre til fylle ut dette i sin blogg
Utfordringen går til Prinsesse Vil Ikke, som angivelig aldri er blitt sett uten en bok, Glamourbibliotekaren, fordi jeg lurer på hvor mye glamour bibliotekaren har i bokyllene, og til Rambukk, fordi jeg vet at han har en grunnleggende motvilje mot denne typen blogg-innlegg. Og det kan jeg ikke motstå.

Personlig økologi

I mange år har jeg valgt økologiske matvarer når jeg har valget mellom disse og vanlige side om side, men jeg har ikke brukt energi på å finne dem. Nå som vesla har begynt å spise litt vanlig mat, merker jeg imidlertid at jeg er blitt mer bevisst. Jeg handler mer økologiske grønnsaker på Mega og mindre hos tyrkeren på hjørnet. Mer næringsstoffer, mindre miljøgifter og en bedre samvittighet gjør egentlig valget ganske enkelt.

Gårdagens økologiske kålrabi hadde øyensynlig trådd sine barnesko hos Trygve Sund, økologisk bonde på Hedmark, og hadde et pent lite pin up-bilde av bonden på etiketten. Takk skal du ha, Trygve. Kålrabien var både pen og smakte utmerket. Jeg lurer imidlertid på om det hender at du får klager på grønnsakene dine fra folk som har sett bildet ditt på kålrabien? Eller kanskje frierbrev fra de som var for sjenerte til å melde seg på Bonderomatikk på TV?

Jeg tviler imidlertid på det. Målet med denne typen markedsføring er selvsagt å skape nærhet til forbrukeren som igjen føler han tar del i noe nært, men samtidig globalt. Trygves tillitsvekkende ansikt bekrefter at det å velge den økologiske kålrabien var et rett valg, og det er ingen grunn til å tro at markedsføringen mindre planlagt enn f.eks Bamas Bend it-kampanje. Forhåpentligvis bedre.

Samtidig som jeg velger å kjøpe økologisk for å bedre min egen samvittighet for hva jeg putter i vesla og ovenfor verden generelt, leste jeg for ikke lenge siden at hvis all mat skulle dyrkes økologisk, ville det ikke være mulig å framstille mat nok til alle.

God samvittighet er pokkern meg ikke mulig å kjøpe noe sted lengre.

Nytt & Nyttig. Eller noe sånt...

Med ujevne mellomrom dumper reklamekatalogen fra Nytt & Nyttig ned i postkassen, til undertegnedes store fryd. Dette utrolige postordrefirmaet har gjennom årtier solgt nordmenn alle mulige slags geniale, uunnværlige nyvinninger - som f.eks. bukseblokkeren, fleskepresser i ymse varianter og gebissfester - og Ola og Kari Dunk handler som om de skulle hatt betalt for det.

Min favoritt fra siste katalogen er, etter hard konkurranse, vaskemaskintrekk med rosemønster - "et nydelig trekk til vaskemaskinen som både beskytter og som gir deg en behagelig arbeidsplass". Og ikke nok med at det pynter opp arbeidsplassen min, men jeg kan i tillegg få matchende lysestaker, knagger, dobørste, dosetetrekk og dørknotter. Alt med det samme flotte rosemønsteret.


Andre schlägere verdt å nevne er den naturtro vaktuglen med bevegelsessensorer, det selvlysende bonsaitreet og saunabeltet "som myker opp ømme muskler samtidig som sauna-effekten gjør at du svetter av deg kiloene."

Katalogen har ikke bare en ren nytteverdi som oppkomme for alle mulige slags innretninger du aldri før hadde trodd at fantes, men den egner seg også utmerket som høytlesning etter et par glass whisky.

Alt hva dere går glipp av, dere som har Ingen reklame-merke på postkassen :)

Frydefull lukeparkering

Myten sier at kvinner ikke kan lukeparkere. Desto mer frydefullt er det å være et eksemplar som faktisk behersker kunsten. Ikke at en har stort valg når en bor midt i byen og kjører bil, men hvertfall. Undertegnede er faktisk ganske god på lukeparkering.

Kjæresten, som er vokst opp på gård med et digert tun å parkere på, slet fælt med lukeparkeringen da han kom til Oslo. Han kjørte imidlertid gjerne, også til og fra fest. Helt til vi kom hjem og skulle parkere. Da satte lille promille seg bak rattet og smatt bilen på plass før vi begge gikk småfnisende inn. (For ordens skyld: Dette er nå et par år siden, og han er nå blitt veldig flink på lukeparkering.)

Mitt beste lukeparkeringsminne er imidlertid fra en regntung søndag kveld på Frogner. Vi er et par-tre biler som kretser rundt og rundt på jakt etter parkeringsplass, og alle kjører vi forbi ei luke vi regner med er for liten. Til slutt gidder jeg ikke mer og bestemmer meg for å prove. På ren pur faen jokker jeg meg fram og tilbake på de titalls centimetrene som er til disposisjon, og jammen meg får jeg ikke bilen på plass. Idet jeg går ut av bilen, hører jeg en mann rope fra en balkong på andre siden av gata.

- Hei du! Du kostet meg nettopp hundre spenn! Det der vedda jeg nemlig på at du ikke kom til å klare...

Ved siden av han står kompisen. Han gir meg tommelen opp og gliser bredt med en hundrelapp i hånda.

Denne posten er tilegnet En liten blå høne :)

Kokosboller

Som fulltids trygdemottaker har jeg for tiden rikelig med tid, og bruker den til å trille byen på kryss og tvers sammen med vesla. Forrige uke var vi ute sammen med naboen og la turen innom Den lille kokosbollefabrikken på Sagene - et sted like frydefullt syndig som det høres ut som. I en liten café kan en se selve kokosbolleproduksjonen mens en sitter der og trykker herlighetene i seg.

Etter å ha konsumert et ikke nærmere spesifisert antall kokosboller i caféen, bestemte vi oss for å kjøpe med oss noen hjem, som et dårlig skjult alibi for våre kjære. Mens vi står der og prøver å bestemme hvilke sorter vi skal ha med (de har nemlig kokosboller med alt fra jordbær- til mokkasmak, sistnevnte anbefales), begynner mannen bak disken å forklare hvor praktiske disse kokosbollene er, bl.a. at de kan fryses og at de har en holdbarhet på en og en halv uke i kjøleskapet.

Jeg kikker på naboen og prøver å holde meg alvorlig. - En og en halv uke? Neeei, jeg tror ikke det. Ikke i mitt kjøleskap... Naboen småfniser og mener at de neppe holder så lenge i hennes kjøleskap heller. Mannen bak disken blir lettere fortvilet i blikket og sier at joda, han kan garantere at de holder halvannen uke. Det kan til og med hende at de holder seg lengre, men det tør han ikke garantere.

Naboen og jeg ser på hverandre, så på den stakkars mannen bak disken og bryter ut i latter. Mannen ser et øyeblikk litt forvirret ut, så skjønner han. - Åh, sånn ja...

Reisende i snørr og tårer

Familien Glum - som for øvrig ikke er så helt liten lengre, men teller undertegnede, hennes kjære, en diger, men smukk katt og ei lita snuppe på et halvt år - har vært på juleferie. To uker hos min kjæres mor, og det meste har vært fryd og gammen. Med et lite unntak: På underlig vis strør vi om oss med snørr og tårer for tida.

Det begynte med juleaveåpningen julaften hvor svigermor fikk et akutt anfall av alvorlig allergi da hun åpnet julegaven fra vesla vår. Snørr og tårer i fri dressur spredde seg fra henne og på kryss og tvers rundt treet til vi til slutt satt der og lurte på om vi kanskje burde slutte å gi hverandre julegaver. Samme allergien fikk en god oppblomstring da vi dro i går kveld. Nok en gang et lokalt, plutselig og kortvarig utbrudd.

For å få et avbrekk i løpet av 60 mil på nullføre, tok vi en avstikker innom kattens forhenværende matmor. Han ble nemlig omplassert for halvannet år siden, og som pliktoppfyllende adoptivforeldre har vi holdt kontakten. Bil med mann, katt og baby ruller inn på tunet, og hele familien ramler inn i stua. En times tid forløper i fred og fordragelighet, før en etter hvert velkjent følelse sniker seg innpå. Emosjonelt lett skydekke hos kattens forhenværende matmor går over i småbyger, glimt av sol og til slutt noen heftige skybrudd. Og så drar vi.

Familien Glum - reisende i snørr og tårer. Vi gjør nå så godt vi kan.

Drømmested

Jeg er glad i å reise og har mange steder igjen på to go-lista, men øverst står nok et gammelt, majestetelig fyr - The Lighthouse i Llandudno i Wales.

Det gamle fyret ligger helt ytterst på en grønn klippe og er omgjort til et treroms hotell. Her snakker vi rom med peis, himmelseng, og det ene rommet ligger endog i selve den gamle lyskuppelen.

Oppvokst i havgapet har jeg alltid hatt en sterk dragning mot havet og en fascinasjon for fyr. Har lenge hatt en drøm om å leie meg et gammelt nedlagt fyr langs norskekysten, og være der helt alene med kajakken, en kasse chablis og en stabel bøker. Skulle kanskje tatt imot besøk etter ei uke eller to, men før det skulle jeg lekt Terje Vigen helt alene. Dog uten den kjipe hungersnøden.

En helg i Llandudno i godt selskap hadde nok heller ikke vært å forakte. Slettes ikke.

Helse-Norge

I dag dumpet et brev fra Ullevål universitetssykehus ned i postkassen min.

"Vi bekrefter med dette at vi har mottat henvisning for kirurgisk vurdering av xxx fra Dr xxx. Du vil motta brev med time innen 6 uker."

Enda godt jeg ikke er sjuk...

Fotografisk minne

Når jeg kikker innom Fire øyne og ser bildene til Tarjei, kommer jeg på alle de små, magiske øyeblikkene hvor jeg har tenkt "hadde jeg bare hatt et kamera nå..." Øyeblikk som fester seg på netthinnen, og som jeg så gjerne skulle ha delt med noen, uten å måtte bruke alle ordene jeg vanligvis gjør. For jeg ser ikke bare det øyet oppfatter. I hodet blir det jeg ser et bilde som forsterker øyeblikket. Jeg evner bare ikke å fange det for å dele med andre.

Jeg hadde god venn som var fotograf, og vi bedrev iblant idémyldring sammen. Enten hadde jeg idéen, og han overførte den til fotopapir, eller så tok den enes idé den andres, og vi satt til slutt igjen med noe ingen helt visste hvem var hjernen bak. Prosessen var ofte like morsom som resultatet. Det er mange grunner til at jeg savner han, men idemyldringen og fotograferingen er en av dem.

Jeg har et fotografisk minne. Jeg ønsker meg en måte å dele det med andre på.