Myten sier at kvinner ikke kan lukeparkere. Desto mer frydefullt er det å være et eksemplar som faktisk behersker kunsten. Ikke at en har stort valg når en bor midt i byen og kjører bil, men hvertfall. Undertegnede er faktisk ganske god på lukeparkering.
Kjæresten, som er vokst opp på gård med et digert tun å parkere på, slet fælt med lukeparkeringen da han kom til Oslo. Han kjørte imidlertid gjerne, også til og fra fest. Helt til vi kom hjem og skulle parkere. Da satte lille promille seg bak rattet og smatt bilen på plass før vi begge gikk småfnisende inn. (For ordens skyld: Dette er nå et par år siden, og han er nå blitt veldig flink på lukeparkering.)
Mitt beste lukeparkeringsminne er imidlertid fra en regntung søndag kveld på Frogner. Vi er et par-tre biler som kretser rundt og rundt på jakt etter parkeringsplass, og alle kjører vi forbi ei luke vi regner med er for liten. Til slutt gidder jeg ikke mer og bestemmer meg for å prove. På ren pur faen jokker jeg meg fram og tilbake på de titalls centimetrene som er til disposisjon, og jammen meg får jeg ikke bilen på plass. Idet jeg går ut av bilen, hører jeg en mann rope fra en balkong på andre siden av gata.
- Hei du! Du kostet meg nettopp hundre spenn! Det der vedda jeg nemlig på at du ikke kom til å klare...Ved siden av han står kompisen. Han gir meg tommelen opp og gliser bredt med en hundrelapp i hånda.
Denne posten er tilegnet En liten blå høne :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar