Familien Glum - som for øvrig ikke er så helt liten lengre, men teller undertegnede, hennes kjære, en diger, men smukk katt og ei lita snuppe på et halvt år - har vært på juleferie. To uker hos min kjæres mor, og det meste har vært fryd og gammen. Med et lite unntak: På underlig vis strør vi om oss med snørr og tårer for tida.
Det begynte med juleaveåpningen julaften hvor svigermor fikk et akutt anfall av alvorlig allergi da hun åpnet julegaven fra vesla vår. Snørr og tårer i fri dressur spredde seg fra henne og på kryss og tvers rundt treet til vi til slutt satt der og lurte på om vi kanskje burde slutte å gi hverandre julegaver. Samme allergien fikk en god oppblomstring da vi dro i går kveld. Nok en gang et lokalt, plutselig og kortvarig utbrudd.
For å få et avbrekk i løpet av 60 mil på nullføre, tok vi en avstikker innom kattens forhenværende matmor. Han ble nemlig omplassert for halvannet år siden, og som pliktoppfyllende adoptivforeldre har vi holdt kontakten. Bil med mann, katt og baby ruller inn på tunet, og hele familien ramler inn i stua. En times tid forløper i fred og fordragelighet, før en etter hvert velkjent følelse sniker seg innpå. Emosjonelt lett skydekke hos kattens forhenværende matmor går over i småbyger, glimt av sol og til slutt noen heftige skybrudd. Og så drar vi.
Familien Glum - reisende i snørr og tårer. Vi gjør nå så godt vi kan.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar