Oppvokst dels i og dels utenfor en liten by på Vestlandet, ble jeg som god vestlending innprentet med at Oslo er en fæl by. Skitten, stygg og full av kriminalitet og bedrevitere. Rene styggedommen.
Likevel lot jeg meg lokke til byen. Motvillig til byen, men forelsket i mannen som bodde der, pakket jeg flyttelasset i en Peugot 205 og kjørte over fjellet. Det er nå 11 år siden, og forelskelsen er overført til byen mens mannen, han er historie.
Oslo er en snaut nok en småby i verdensmålestokk, men likevel det nærmeste vi kommer en storby her til lands. Samtidig er ikke Oslo én by, men snarere mange småbyer ristet sammen innenfor én og samme radius på kartet. Å ta t-banen fra øst til vest er en sosialantropologisk studie som bekrefter de fordommene en har om de på "den andre siden". Og avkrefter noen.
Torggata er en av favorittgatene mine. Her finner du et tosifret antall kebabsjapper - minst halvparten av dem utropt til byens beste og ditto stengt minst én gang av helsebyråkratene - og gata er en hinderløype av stillaser, fruktkasser, stoffruller og hull i asfalten. Her finner du byens beste konsertscene, opptil flere vinylplatesjapper, mat fra de fleste verdenshjørner, byens mest rotete og billigste sportsbutikk, frisører som klipper for en tredjedel av prisen noen hundre meter lengre vest, butikker med rosa gitarer og banjo i vinduet og byens beste dim sum. Du får til og med en anstendig kopp kaffe her. Og sikkert er uanstendig og, hvis du tør.
Mens andre benytter påsken til å løpe fra hytte til hytte på fjellet, på jakt etter en vinter på rømmen, nyter jeg bypåsken og går i småsko fra kaffebar til kaffebar på tvers av byen.
De sier at ingen blir så grundig urbanisert som bondetupper som flytter til byen. Mulig det. Godt mulig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar