Noe som stadig rører meg etter at jeg har fått barn (faktisk allerede da jeg var gravid), er folk som så uventet ønsker å ta del i gleden. Gjerne folk en overhodet ikke hadde forventet det fra. Jeg blir både rørt og ydmyk over det.
Tidligere i sommer satt jeg på en benk på Grünerløkka med vesla (5-6 uker gammel) som var på sitt aller blideste og bare lå og gliste og pludret på fanget mitt, da det kommer et par med skikkelig knekk i knærne forbi. De var bleke, gustne og innhule i kinnene, men ikke synlig ruset. Dama i paret stopper opp da hun ser vesla og blir helt bløt i blikket. Begynner å prate til henne, og knøttet gurgler henrykt tilbake. Dama blir stående lenge og prate med vesla, klappe henne på kinnet og sier om og om igjen hvor fin hun er, før hun etter et kvarters tid forsiktig drister seg til å spørre om hun får holde henne. Noe hun selvsagt får lov til.
Så der sitter jeg på en benk mens ei nesten gjennomsiktig dame med knekk i knærne står og holder vesla helt andektig, og barnevognmafiaen på benken bortenfor sender megetsigende piggtrådblikk i vår retning. Tårene begynner forsiktig å trille nedover kinnene hennes mens hun prater med jenta. Og så forteller at hun også har ei datter, ei som er 16 nå. Og blir helt stille.
En blir ganske andektig over hvor heldig en selv er i en slik situasjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar