Stein Mehren

Jeg har aldri vært noen stor konsument av lyrikk. Utover Kolbein Falkeid, som for mange år siden krøp under huden min og ble der, har diktlesing begrenset seg til tilfeldigheter og bruddstykker for spesielle anledninger. I den senere tid har jeg imidlertid ved flere anledninger snublet over Stein Mehren, og opplevd at det jeg leser treffer meg.

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
(Jeg holder ditt hode)

Han skriver så fint om språk. Om hvorfor ordene er viktige, ikke bare som beskrivelse, som argumentasjon, som makt og avmakt, men også som lekende nyanser som pirrer oss og lar oss sitte igjen og lengte etter mer. Hvorfor vi er lesende, skrivende mennesker og hvor fattige vi hadde vært uten.

Noen ganger kjenner jeg pusten
av noe stort og levende i språket. De
som var her før, som levde her, elsket her
har etterlatt språket som et savn
Og nå bruker vi ordene deres til å bytte
bilder av oss selv med en annen

(Hva er ømhet)

Mehren skriver også om hverdagen. Om hva som skjer mellom mennesker og inni mennesker. Han skriver så treffende om de små tingene som en ikke ser, men som er større enn oss selv, om å bli gammel og om kjærlighet.

Livet rammer oss når vi minst venter det
Vi forsøker å si noe til et annet menneske
Vi åpner munnen i det som gjør oss vondt
Men innenfor språket står vi
som lammet, som stumme forstenede barn

Da, plutselig, innenfor det som gjør så vondt
at det ikke er til å bære
men heller ikke er til å flykte fra
springer språket og tiden lekk
og det evige strømmer inn i øyeblikket
(Livet rammer oss)


De gamle, har du sett, når de
tror at ingen ser dem. De er barn
som er gått så langt bort fra
barndommen sin at de ikke finner tilbake
(De gamle)

Jeg tror nesten at Stein Mehren må få bli med på sommerferie i år.