Jeg har lest årets uten tvil vakreste bok og sitter igjen med en følelse av å være lei meg for at den er slutt og beriket for at jeg faktisk fikk lese den. Det syntes også den fremmede damen som kom bort til meg der jeg satt på café og nettopp hadde begynt å lese. Hun måtte bare fortelle at jeg hadde noe å glede meg til. Så gikk hun.La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson handler om en ung kvinne som rømmer fra en stor sorg til et øde hus på den svenske landsbygda. Eneste nabo er en gammel kvinne som på folkemunne kalles Heksen. En kvinne som har isolert seg med sine historier, historier folk i bygda egentlig ikke kjenner, men gjerne har sin mening om.
Begge kvinnene søker ensomhet, og i sin ensomhet nærmer de seg sakte hverandre. De deler etter hvert sine historier og et sjeldent venneskap vokser fram. Det hele er så vakkert fortalt i all sin enkelhet at historien står ut av boka som både sterk og vakker på en gang. Vanligvis sitter jeg ikke på flyet hjem fra jobbtur i Bergen og gråter ved vindusplassen min, men denne gangen rant tårene.
Sannsynligvis den vakreste boken jeg har lest, og jeg dras i etterkant mellom lysten til å lese mer Linda Olsson har skrevet og å ikke våge for det kan jo umulig være like vakkert som denne.
ISBN: 9788241906435
Forfatter: Linda Olsson
Oversetter: Bente Klinge
Forlag: Vigmostad & Bjørke
7 kommentarer:
Elsker den boka!
Tror kanskje jeg må lese den omigjen snart. Noen bøker må bare leses flere ganger...
Takk for tipset. Har sett på den i bokhandelen mange ganger, men alltid endt opp med en annen. Neste gang plukker jeg den med meg!
Den har jeg også kikket på,nesten gang må jeg nok kjøpe den istedenfor å bare kikke :))
Flott bok, einig. Men:Forfattaren skriv i eg-person. Eg-personen; Er det ikkje vela mykje sjølskryt? Eg er klar for å lesa ei bok der eg-personen ikkje er perfekt på alle baugar og kantar.
Jeg oppfattet ikke jeg-personen som selvskrytende, så der har vi nok oppfattet boka forskjellig. Eller kanksje du har fanget opp noe som gikk meg hus forbi? Hva tenker du på?
Ho var jo ganske perfekt? Ingen lyte og ingen uvanar? Ho var jo ganske heldig med livet sitt, bortesett frå at ho hadde mista kjærasten? Ho gjorde aldri noko som ikkje var så lurt? Det er nokre månader sidan eg las boka, og eg hugsar det var eitt av inntrykka eg sat igjen med. "Vinterbarn" av Roy Jacobsen likte eg veldig godt. -Får avslutta med det. Helsing Cilla.
*SPOILER*
At lyter og uvaner ikke er beskrevet tolket jeg ike som at de ikke fantes, mer at de ikke hadde noen del av historien. Og heldig? Hun er vokst opp uten mor med en far som er bosatt rundt omkring i verden, og hun beskriver heller ikke seg selv som en med noe nært netverk. I tillegg mister hun mannen i en tragisk ulykke, og kommer seg ikke over det. Jeg klarer ikke å lese dette som verken perfekt eller heldig. Økonomisk kan det virke som at hun er det, men ikke i det store og hele.
Morsomt å lese hvor forskjellige oppfatninger en sitter igjen med etter å ha lest samme bok.
Legg inn en kommentar