Gryte med reinskav, øl og spinat

Det er søndag kveld, vi har vært ute på tur og på matinékino sammen med gamlisene. På vei hjem finner vi ut at ingen av oss har tenkt på middag, så vi raider fryser og kjølskap. En pakke reinskav, en halv pose spinat, noen gulrøtter og en tur ned i matboden, og en gryte begynner å ta form i hodet.

• en pakke reinskav (400 gram)
• 3 gulrøtter
• en halv pose frisk spinat
• en kartong store, hvite bønner
• en rødløk
• en kinesisk hvitløk
• 6 tørkede einebær
• 3 stilker frisk rosmarin
• en flaske øl, f.eks Ægir harvest ale
• en dæsj fløte, evt rømme eller creme fraiche
• salt og pepper
• evt litt sitron

Stek reinskav og rødløk. Tilsett finhakket hvitløk, knuste einebær, hakket rosmarin, salt og pepper. Hell over fløte og øl til det akkurat dekker kjøttet, og la såvidt småkoke under lokk 5 minutter før du tilsetter gulrøtter i biter og avsilte, skylte bønner. La koke 10 minutter til, tilsett spinaten og la stå under lokk til spinaten har falt sammen. Øs opp i dype tallerkner, finn deg en skje og spis.

Det smakte godt, og selv om jeg gjerne skulle hatt et litt fyldigere øl, f.eks en bayer, så fristet dette til gjentakelse.

Duen som ikke kunne stupe

Duen som ikke kunne stupe er en nydelig barnebok om en due som ikke kan det som er noe av det viktigste for en due å kunne, nemlig å stupe. Duer stuper som kjent for å hente maten sin, og på dueskolen har de stupeprøve med karakterer, diplom og alle foreldrene som tilskuere. Boka handler om dagen denne stupeprøven arrangeres, og vi følger historien gjennom duen Telemark.

Telemark har aldri fått til dette med å stupe og gruer seg fælt. Han blir mer og mer overbesvist om at dette ikke kommer til å gå, og han ser for seg alt mulig som kan gå galt. Noe går også galt. Eller kanskje er ikke galt så galt likevel? En uventet vending skaper en fin slutt på boka, og samtidig som den får fram en slags moral, så er det mest av alt en barnebok som er litt spennende og som er fortalt med et fint, lett og iblant nesten poetisk språk. Boka har dessuten fantastisk vakre tegninger av Alain Verster.

Jeg spurte frøken 6 1/2 hva hun likte best med boka, og det var den uventede vendingen. Og de fine tegningene. Helt klart en bok som blir lest om igjen hjemme hos oss.


ISBN: 9788202382483
Forfatter: Edward van de Vendel
Ill: Alain Verster
Oversetter: Bodil Engen
Forlag: Cappelen Dam

Kommende arvestykke

- Mamma?
- Ja?
- Kan jeg få denne når du dør?
- Klart du kan

Rosa slikkepott som fulgte med matbladet Olive da vi var i Wales i fjor. Høyt skattet av både liten og stor.

Bugges Organ Club christmas special

For noen år siden kjøpte Bugge Wesseltoft seg et hammond-orgel fra 1950-tallet, og siden han fikk spilt alt for lite på det, bestemte han seg for å skape en arena for det. Arenaen ble Bugges Organ Club på Soria Moria på Torshov, hvor han med ujevne mellomrom prøver å gjenskape stemningen fra amerikanske "after hours barer". Tilbakelent stemning og leken orgelmusikk med røtter i 60-og 70-talls amerikansk jazz, soul, funk og space musikk. Her inviterer han med seg både etablerte jazzmusikere og spennende talenter han har truffet på en aller annen spillejobb og har lyst å spille sammen med. Her lekes det med sjangere, og de heldige av oss har hørt han spille både med Gatas parlament og med Norsk utflukt. Her snakker vi seriøst unike musikkopplevelser.

I går var det christmas special sammen med Studio Sus og venner. Juleutgaven av organ club fortoner seg som en musikalsk venners venners-fest på scenen, hvor musikere kommer og går, hvor det lekes og improviseres, og hvor det er åpenbart at dette er like gøy for de på scenen som for oss som ser på. Her får en organ battle mellom Bugge med sitt orgel på ene enden av scenen og David Wallumrød på den andre enden, og midt i mellom står en nisseluekledd Håkon Kornstad og beviser at størrelsen faktisk betyr noe når en spiller saksofon. Dessverre ingen sang fra Håkon i år (i fjor åpnet han ballet med å synge O helga natt sånn at ståpelsen stod i hele salen), men istedet kommer for undertegnede ukjent mann inn og begynner å synge. En mann med afrofletter, grå tinninger, hvit dress og svart silketørkle, og han er soul. Han er Marvin Charles.

Simone fra D'Sound entrer scenen iført lave sko, rød leppestift og et grønt, glitrende gevir på hodet. Hun synger sin (etter eget sigende) eneste politisk halvbevisste låt, tilegnet Reidun (88), en låt om å være alene i jula. Jeg ser at den kjekke, medbrakte mannen lukker øynene og forsvinner inn i sin egen sfære. Du grønne glitrende, dette er bra.

Knut Reiersrud gir oss en språkfaglig leksjon om ulike strengeinstrumenter, en lengre historie om Setesdal, og begynner å spille et stykke fra gamle Persia. Ikke helt i min gate, men ok. Så skjer det noe. Helt alene med sitaren bygger han opp et tempo, en energi og noe som oppleves som et helt lag med rytmer som alt sammen suger midt i magen på meg. Jeg blir sittende å gape, helt bergtatt. Han begynner å synge, på noe jeg antar er persisk. Eller? Jeg ser meg rundt, møter blikket til mannen et par hakk bortenfor, og vi begynner å fnise. "Shabana Rehman løfta Mullah Krekar. Mullah Krekar ble sur". Jeg skjenker vin til både den  kjekke, medbrakte mannen og den fnisende mannen bortenfor.

Det er magisk å være her. Det bobler, lekes og les på scenen. Fy søren, så heldige vi er, vi som er i salen. Hvorfor er ikke alle andre også her? Jeg er forelsket. Litt i Bugge, litt i Knut, litt i David og Audun, mens mest av alt i den kjekke mannen ved siden av meg. Småeuforisk vurderer jeg et øyeblikk å fri, men finner ut at det er litt over the top. Fantastisk konsert til tross. Men det er utrolig fint å kunne dele slike opplevelser.

Årets konsert!

Valgets kvaler: Adventsstake

Jeg har lenge ønsket med Georg Jensen sin advensstake (over). Da den gamle i fjor hadde gjort nytten sin, så tenkte jeg at det i år kom til å handle om å overbevise den kjekke mannen om at vi trenger nettopp denne lysestaken til advent. Problemet oppstod imidlertid da jeg oppdaget at Georg Jensen har enda en adventsstake som jeg synes er like fin, nemlig Ribbons (under).

 

Så nå er utfordringen både å finne ut hvilken jeg selv synes er finest og overbevise mannen om at vi trenger en av disse. Problemer ass...

Ny favoritt: Ravioli-utstikker

På London-tur på forsommeren ble en ravioli-utstikker med hjem i bagasjen. Åpenbart er det lenge siden sist jeg laget ravioli, for den ble ikke testet før i dag.


I kveld skal vi ha gode venner, mange retter og god drikke i anledning at den kjekke mannen har rund dag. En av rettene er hummer-ravioli, og dermed kom London-suverniren endelig fram fra kjøkkenskuffen. Konklusjonen er ganske klar: Jippi! Utrolig lettvint med denne tingesten som både forsegler og stikker ut samtidig. Hmmm... Kanskje terskelen for ravioli blir lavere framover?

Eplemos med et hint av kanel og vanilje

Det hopet seg plutselig opp med epler, og med ny abonnementskasse på vei, tenkte jeg at en liten porsjon eplemos kunne være en ok måte å rydde litt opp på. Jeg brukte:

• 8-900 gram syrlige epler
• et par dl vann
• 1,5 dl sukker
• 2 kanelstenger
• 1 secondhand vaniljestang (brukt og skrapet ut frøene tidligere)

Skrell eplene, ta ut kjernehusene og del i biter. Jeg liker eplemosen best helt glatt, og skal det være biter i den, så skal de være små og fremdeles ha tyggemotstand. Derfor tar jeg en liten del av eplene og skjærer i små terninger som får koke i en liten gryte for seg. 5 minutter er alt disse trenger, sammen med en kanelstang og litt vann i bunn av gryta. Skru av varmen etter 5 minutter, strø over litt sukker og la stå og vente på resten.

 

Resten av eplene deles i grove biter, tilsettes ca 1 dl vann, kanelstang og vaniljestang og kokes cirka 20 minutter. Skru av varmen, fisk ut kanel- og vaniljestang og kjør helt glatt med stavmikser. Tilsett sukkeret og la koke et par minutter under lokk til alt sukkeret et oppløst. Tilsett så eplebitene, rør rundt og hell på kokte, varme glass.

Nydelig på nybakt brød, i tilslørte bondepiker og til milde oster som brie og camembert. 

Enda mer epler til overs? Prøv en eplecrumble med mandler.

Potet- og purreløksuppe

Potet- og purreløksuppe er en av disse suppene som ikke kan beskrives, men må oppleves. Utrolig enkel å lage med få ingredienser, samtidig som den er forførende fyldig, kremet, smaksrik og mild på en gang.

• 3 mandelpoteter per person
• 1/2 mellomstor purre per person
• smør til steking
• kyllingkraft, evt fond eller buljong
• fløte
• salt, pepper

Skrell potetene og skjær dem i grove biter. Del og skyll purren, og ta evt av det mørkeste grønne hvis du vil ha en lys suppe som ikke blir for grønn. Del purren i ringer og surr disse i smør på middels varme. Tilsett potetene og la surre sammen i cirka 5 minutter. Tilsett kyllingkraft til det dekker potetene og la koke under lokk i 15 minutter. Kjør glatt med stavmikser, tilsett litt fløte og smak til med salt og pepper.

Topp gjerne med noen sprøstekte baconbiter, røkelaksstrimler, purreringer eller litt god olje. Eller bare nyt den som den er. Ikke den peneste suppa i gata, men den tar det igjen på smak.

Eplecrumble med mandler

Jeg spiser lite epler ellers i året, men når de norske eplene kommer om høsten, da spiser jeg for resten av året også. Knasende sprø, friske og helst syrlige epler står på kjøkkenbenken klar til å raske med seg i forbifarten, eller til å lage noe av. Syrlige epler er supert i eplekaker, og den absolutt enkleste varienten er en crumble eller smuldrepai om du vil.

Til 3 porsjoner trenger du:

• 2 syrlige epler
• kanel og brunt sukker
• juice fra en halv appelsin
  
  crumble:
• 75 gr malte mandler
• 50 gr brunt sukker
• 60 gram mykt smør
• 50 gram hvetemel

Skrell eplene, ta ut kjernehuset og skjær i biter. Hell i en liten, ildfast form, skvis over juice fra en halv appelsin og bland med kanel og brunt sukker etter smak.

Smuldre sammen ingrediensene til crumblen slik at det blir en jevn, smuldrete masse. Fordel deigen over eplebitene og klem den litt ned.

 

Stekes på 180 grader i 25-30 minutter. Serveres lunken med en kule vaniljeis eller vaniljekesam.

Erlend Loe: Rumpemelk fra Afrika

Erlend Loe er ute med ny barnebok - Rumpemelk fra Afrika. Yepp, rumpemelk. 6-åringen sperrer øynene opp i forventingsfull fryd da hun hører tittelen, mor har et undrende øyebryn lett hevet, men vi kryper opp i sofaen for å lese. Om Marko som er tørst og vil ha rumpemelk, og som tar kvart over fem-bussen til Afrika for å finne den. Der møter han mange forskjellige dyr som både vet og ikke vet hva rumpemelk er, og som både vil og ikke vil hjelpe han i jakten.

Historien fenger seksåringen, og boka er morsom. Loes kjente, knappe språk fungerer utmerket i barnebøker, og boka er nydelig og humoristisk illustrert av Alice Bjerknes Lima De Fari. Hun veksler mellom farge og svart/hvitt på en måte som er med på å bygge opp spenningen. Mor forelsker seg litt i den ulykkelige elefanten som har mistet brillene sine. 

Vi har ikke før slått boka sammen, før seksåringen spør om vi ikke kan lese den en gang til. Hva som var det morsomste i boka? Selvsagt at den handler om rumpemelk. En er ikke seks år uten å elske sånt, noe Loe selvsagt har skjønt.

Morsom bok.

ISBN: 9788202244699
Forfatter: Erlend Loe
Ill: Alice Bjerknes Lima De Faria
Forlag: Cappelen Dam