Denne artikkelen om hvordan bilder av barn manipuleres av pedofile er strengt tatt ingen nyhet, men likevel egnet til å gjøre en seriøst uvel.
Jeg har en datter på 5 måneder, og for å gi familie langt unna en mulighet til å ta del i hverdagen hennes, har jeg laget en egen blogg for henne. Ikke noe avansert eller av allmenn interesse, men små skråblikk og stemninger fra hverdagen hennes - med bilder. Med ovennevnte i tankene er jeg imidlertid bevisst på å ikke legge ut nakenbilder (et begrep jeg for øvrig synes er underlig å bruke om små barn, men det er nå en gang måten å beskrive på), og jeg har valgt å ikke liste bloggen. Jeg følger også med på antall besøkende ip-adresser osv, for å kunne danne meg et intrykk av om det er de jeg har gitt linken til som er innom, eller om det også er andre av et visst omfang. I bakhånd har jeg muligheten for å sperre bloggen med brukernavn og passord.
Hvor går grensen mellom nettvett og paranoia?
Skal en la verstefallstenkningen styre, kan en logge av internett for godt. Her er jo som kjent bare perverse gærninger og andre raringer. Jeg sliter imidlertid med å la muligheten for at bilder jeg legger ut av vesla kan manipuleres og misbrukes av pedofile, sperre for alle de positive mulighetene nettet gir når det gjelder å krympe avstanden til resten av familien. Hvis en ikke skal kunne legge ut uskyldige bilder av barn i en blogg, skal en da heller ikke våge å la barna bli avbildet i avisen? Og hva er egentlig forskjellen mellom uskyldige bilder på nett og det faktum at barna er fritt vilt for enhver med kamera i den analoge verden?
En kan ikke slutte å leve fordi det er farlig, men jeg kjenner at beskytterinstinktet ovenfor eget barn er høyst levende og gjør at jeg må kjenne grundigere på mine egne grenser.
Jeg velger i første omgang å la paranoiaen ligge og stoler på nettvettet. Enn så lenge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar