Sommerdrømmer

I sommer skal jeg nyte denne utsikten fra en hytte liggende for seg selv helt nedi fjæra. Sju dager og sju netter hvor sola ikke går ned, bare ligger rett over horisont og speiler seg i vannet.

Planen er å farte litt rundt, men også lange rusleturer langs de vakre strendene rett utenfor hyttedøra. Kanskje en og annen sykkeltur og tur ut i kajakk. Se, høre og lukte havet. Måkeskrik, bølgeskvulp og alle disse klisjéene som gjør så godt tvers gjennom hele meg. Lage god mat, drikke god vin og kanskje bli lest litt for.

Et eller annet sier meg at dette blir en helt ok base i sommer.

Il Mimo

Il Mimo, denne sagnomsuste italienske rosévinen som polet er tom for nesten før de får den inn, er nå i hus hos undertegnede. Jeg har ikke smakt årets utgave, men dn.no gir den 88 poeng og skriver følgende:

Rips, Tranebær og vannmelon på duft med hint av nøtter og kirsebær. Sammensatt på smak med en saftig og elegant frukt med preg av bringebær kombinert med flott syre og lang tørr avslutning. Drikk nå.

Det høres mer enn lovende nok ut for meg, ikke minst opp mot tidligere erfaringer med denne vinen. Seks flasker står nå på kjøkkenbenken og skinner vakkert rødt i lyset fra vinduet, og lover at sommeren er her likevel.

En forsmak av Oslosommer

Oslosommeren var her og hilste på noen dager, men det var visst for å erte oss og få oss til å lengte enda mer. Greit nok. Heldigvis fikk vi gjort det beste utav de dagene som var. Italiensk is ble spist, sommerkjoler luftet og sandaler sesonginnvidd.

Det ble til og med rom for en sen maisommerkveld på Hovedøya. Ta en rundtur med båten og nyte sjølufta og vind i håret før en hopper i land på denne vakre øya to minutters båttur fra sentrum. Finne en usjenert knaus, åpne vinen og spise litt god mat. Bare sitte der og prate, kysse litt, dra inn sjølufta, lukke øynene og høre på bølgeskvulp med en varm arm rundt skuldrene. Se på sola som går ned, løpe etter siste båten og nyte sola, sjøen, skyene og det gode selskapet på veien hjem.

Jeg gleder meg til resten av sommeren.

Benker med sjel

Jeg lovet dere tidligere mer om benkene i Edinburgh, så her kommer en benk til hver av dere. Minst.

Over hele Edinburgh står vakre benker, de fleste i vakkert, gyllent tre, med sine minneplaketter på. Folk kjøper en benk for å minne sine kjære, gode minner og store hendelser.


Mange organisasjoner har donert en benk til byen og dens innbyggere,

så også den norsk skotske foreningen. Selvsagt på 17. mai.


Benker med minneord så vakre og personlige at de gir en lettrørt sjel klump i magen og tårer i øynene

og på dem sitter byens innbyggere og leser sine aviser. Benkene er ingen kirkegård, men en måte å minnes på og samtidig gi noe tilbake til byen og de som bor der og besøker den.


Hver morgen tok vi turen ned hit etter frokost. Kjøpte to store krus med kaffe på veien, fant dagens benk og satt her og lot byen og stemningen krype enda litt under huden vår mens vi planla dagens gjøremål.


Noen benker hadde ikke bare en, men to plaketter

som denne, hvor mannen minner sin kone når hun dør, og deres barn minner sin far på samme benk tyve år senere.


Folk minner sine kjære kolleger

sine kjære

og sine falne.

Noen så såre og personlige at de ga meg tårer i øynene


og andre søte som fikk en til å smile og være glad for andres lykke.


En av mine favoritter var denne. Så enkel og talende på samme tid, vakte den min nysgjerrighet på hvem denne tapre damen var.

Og slik lever minnene videre.

Gjennomsnitt

Kyss mer!

Utsikt

Endelig sommer. Morgensol, varm luft og mennesker på vei til jobb. Noen med skjerf og lue, andre med sommerkjole og bare legger. De førstnevnte ser klart mest forvirret ut, og de sistnevnte smiler mest til seg selv i vinduene.


I et frisørvindu står disse hodene og stirrer tomt og samtidig lengselsfullt ut på verden. Glatte og elegante, som litt uregelmessige perler på en snor.


De reklamerer for extensions og styling, men er selv kun prydet med attitude og stramme bokstaver som leker over hodene deres sammen med sola og trikken som kjører forbi.

Bald is beautiful - sunny side up.

Where everybody knows your name...

foto: knoxphotographics.com

På en kaffebar svært nær meg:

- En kvadruppel islatte til å ta med, takk
- En kvadruppel islatte?

Baristaen ser nøye på meg, lener seg fram og tar meg på pannen.

- Åh, det er en av de dagene ja? Du skal kanskje ha helmelk også da?
- Ja takk...
- Oi! Sukker også kanskje?
- Ja takk

Kaffe kvernes, isbiter klirrer og melkeskum steames.

- En kvadruppel islatte til deg. God bedring da!

Kvinnen og myten

På min vei til jobb om morgenen, hender det at jeg går gjennom Folketeaterpassasjen. Det er så fint lys der inne, og så får jeg en titt på Myth - den tre meter høye statuen av Kate Moss i avansert yogapositur, laget av den britiske kunstneren Marc Quinn.

Å stå et lite øyeblikk ved siden av tre tonn Kate Moss er en helt ok start på dagen. Digre Kate. Lille meg.

Ny uke

Trehjulstur

En tar en stk nesten-fireåring, en by i vårsol, en kurv som fylles med termoser, matpakke og smurfedrops, og så setter en kursen mot nærmeste park.

Vesla sykler så fort de små beina og ditto pedalene bærer, iført nye solbriller og med kurven bakpå sykkelen. Stopper pent og pyntelig to cm fra enhver fortauskant og sykler slalom mellom et busslass japanske turister utenfor parken mens hun ringer intenst med bjella på styret. Folk smiler til henne, og de 5-10 som må svare på om de ikke synes hun har kule solbriller, svarer at ja, det synes de.

Det er ganske fint å være på sykkeltur i vårsol med en ivrig nesten-fireåring.